Meny
Søk

Aktuelle gressarter

I etablering av gress benyttes flere arter og sorter for å oppnå best mulig resultat. Her gir vi en enkel oversikt over de mest brukte artene.

Rødsvingel (Festúca rúbra) er svært utbredt i norsk flora. Navnet har den etter fargen. Større områder med rødvingel er ganske karakteristiske å se på med sin nydelige svak-røde farge. Den er en fleråring gressart som deles inn i flere underarter hvor det skilles mellom planter med lange utløpere (Festuca Rubra Rubra), korte utløpere (Festuca Rubra Trichophylla) og uten utløpere (Festuca Rubra Commutata). Planter uten utløpere benyttes hovedsakelig til plener eller arealer som slås regelmessig, mens de med lange utløpere egner seg godt til ekstensivarealer. Rødsvingel er nøysom og klarer seg godt selv om det er tørt og næringstilgangen er svak. Den tåler både sol og skygge. Ut fra de beskrevne kvaliteter, har rødsvingel et stort anvendelsesområde.

Enghvein (Agróstis ténuis) er ganske lett gjennkjennelig på sine svært spinkle og delikate aks. Arten er flerårig, bladrik med korte jordstengler eller overjordiske utløpere. Den lager et tett gressdekke og tåler beiting godt. Enghvein er ikke kravstor til jordsmonn eller næring. Den er vintersterk og vokser over hele landet. Planten passer godt som bunntekke sammen med mer storvokste gressarter. Siden enghvein er nøysom, passer den inn nær sagt hvor som helst og egner seg godt til sprøytesåing i ekstensivarealer.

Italiens Raigras (Lóllium multiflorum italicum) er på de fleste steder i landet en ett-årig plante, dvs. at den ikke overvintrer i noen særlig grad. Planten er hurtigvoksende med et stort rotsystem og vokser til langt utpå høsten. Dette gjør den til et velegnet valg med tanke på å sikre jorderrosjon. Rask vekst gjør også at den passer godt sammen med andre litt mer seintvoksende sorter under etablering. Italiensk Raigras vil dominere i etableringsåret, mens de seintvoksende artene vi ta over i neste vekstsesong når raigraset har dødd ut. Vi anbefaler å benytte denne arten i frøblandinger for å få rask vekst og så raskt som mulig også sikre mot utglidninger og jorderrosjon i skråninger.

Engrapp (Póa praténsis) er en typisk plen-plante som tåler slitasje godt. Den er kortvokst og varig, men kravstor i forhold til de andre artene vi har beskrevet når det gjelder krav til næring og jordsmonn. Liker seg best løs og moldrik jord. Engrapp er seintvoksende og formerer seg vegetativt og med frø. Veksten starter tidlig på våren. Vi anbefaler å bruke denne i plen-blandinger, men ikke i ekstensiv arealer. Til det er den alt for kravstor. Vokser over hele landet.

Timotei (Phleum pratense) er en flerårig grasart som benyttes mest som fór- og beiteplante. Planten er vinterherdig og trives best på god moldrik jord. Timotei har er ingen typisk kvaliteter som gjør den egnet til bruk i ekstensivområder, og vi bruker den kun der inngrep i beiter skal repareres.

Hvitkløver (Trifólium répens) hører ikke til gressfamilien, men benyttes en del i gressblandinger. Planten tilhører erteblomstfamilien. Den blomster med hvite blomster som navnet også viser til, og er en flerårig plante. Hvitkløver er krypende, har rotslående utløpere på 30- 50 cm og grunt rotsystem. Hvitkløver kan dyrkes på alle jordarter, men trives best i sol på litt tyngre moldholdig jord. Planten er nitrogensamlende og forholdsvis tørkesterk. Blir hvitkløveren sådd innen midten av juni, vil den sannsyligvis blomstre samme år. Planten utvikler seg langsomt. Små hvitkløverplanter overvintrer forholdsvis bra og er dermed lettere å etablere på ettersommeren. Egner seg i vegkanter og også i plener, i moderat omfang.

Kopiering fra hjemmesiden er ikke tillatt uten samtykke fra Norsk Vegetasjonskontroll AS © 2017